En drøm om å favne hjerter.

Heidi Gellein tok en telefon til noen som hadde våget det samme som hun drømte om, å skrive og formidle historier fra hjertet. Den samtalen ledet til skribentoppdrag og flere bokutgivelser for trebarnsmoren i Grimstad. Alt på grunn av et lite modig steg. 

– Det ene tipset jeg fikk var jo å si det høyt, og det var veldig skummelt. Jeg hadde knapt våget å snakke med noen om dette. Hva ville andre tro? Jeg kjente på frykt, menneskefrykt, rett og slett. Man er ganske sårbar når det gjelder noe som er veldig viktig for deg, sier 41 åringen.

Om å senke skuldrene.

På en kafe, ute ved havet i Sørlandsbyen Grimstad, skinner solen. Solbrillene må på og lunsjen inntas ute. To skrivende damer har ikke problemer med å få tiden til å gå. Bokprat, drømmer og latter setter rammen rundt intervjuet. Heidi sin skrivedrøm handler mer om å formidle et budskap hun opplever at Gud har gitt henne, enn det handler om å skrive.

Foto: Kathrine Loftesnes Pettersen.
Foto: Kathrine Loftesnes Pettersen.

– Jeg hadde kjempet med egne erfaringer i det å ikke føle seg god nok, og ville gjerne gi videre det Gud hadde vist meg. Å få kvinner til å senke skuldrene og å se at vi alle er spesialdesignet av Gud, og hjelpe dem til å ha litt mindre dårlig samvittighet er noe jeg brenner for, sier Heidi Gellein. Budskapet hennes vokste frem under studietiden og inn i mammarollen, og det var da skrivegenene våknet til live igjen.

– Jeg har alltid likt å skrive, men på gymnaset ble gleden ødelagt. Jeg passet ikke inn i de skoleformene. Så gikk det mange år, jeg fikk barn, fikk mer tid og så kom bloggideen og skrivegløden tilbake. Heidi fikk mange lesere og bøkene “Mammahjerte» og “God nok” har solgt flere opplag. Selv tror hun det handler om at hun våger å være personlig.

– Jeg tror folk liker ærlighet, rett og slett, sier Heidi. Den personlige formen har blitt godt mottatt og Luther forlag har spurt henne om å skrive en tredje bok.

– Det er selvsagt moro, men også skummelt. Janteloven prøver å ta meg hver gang, ler hun og tar en slurk av tekoppen. Men den skal ikke få overtaket, det har Heidi bestemt, så den tredje boken blir kanskje enda mer modig, hva gjelder tro.

– Ja, det er noe jeg har tenkt på en stund, at jeg vil dele mer av min Gudstro i neste bok.

Begynte å grine.

Brisen er mild og juliluften varmer. Vi tar oss et stykke gulrotkake til teen. Senke kravene, være tilstede nå, det kjennes godt. En dag for omtrent tre år siden var det vinter, kaldt og surt. Heidi husker akkurat hvor hun sto, hva hun holdt på med og hvordan hun reagerte da den store telefonen kom.

– Jeg var i det gamle huset vårt, kledde på Daniel, og skulle hente Paul i barnehagen. Da fikk jeg beskjeden: Vi vil se mer av det du har skrevet. Jeg begynte å grine. Det var en så sterk følelse. Her hadde jeg sittet og skrevet hjemme ved kjøkkenbordet, som sliten mamma. Ikke var jeg skribent, ikke hadde jeg gode karakterer i norsk, og så ville forlaget ha det!

Utgitt på Luther forlag.
Utgitt på Luther forlag.
Utgitt på Luther forlag.
Utgitt på Luther forlag.

Heidis reise startet med et lite steg, en epost og en telefon. I det øyeblikket ble det hele mindre skummelt, minnes hun. Det å snakke med noen som har gått veien før deg trorhun er kjempeviktig for å våge.

Bank på døra og se hva som skjer.

– Jeg ble veldig inspirert av snakke med noen som hadde gjort det jeg ønsket, det ga meg tro på at det var mulig. Man blir også tryggere for hvert steg. Når en dør åpnet seg får man tro på at nye dører kan åpnes. Hennes tips  til alle som bærer på noe og kjenner på usikkerhet om det har noe for seg er å våge og banke på døra og se hva som skjer. Ikke sikkert den åpner seg når du vil, slik du vil, men du må våge å ta det steget og banke på, oppfordrer forfatteren og trebarnsmoren.

Å blomstre der du er.

Drømmen om å leve av å skrive har kommet mye nærmere enn Heidi våget å tro for noen år siden. I tillegg til å skrive bøker, skriver hun som en del av redaksjonen til Kvinner i Nettverk sitt magasin “Begeistret”. Men for Heidi er det noe som ligger henne sterkt på hjertet, noe hun må si til deg som leser.

IMG_3372
Foto: Kathrine Loftesnes Pettersen.

– Det er egentlig en sykdom som gjør at jeg skriver såpass mye som jeg gjør i dag. Jeg utredes for leddgikt og helsetilstanden min gjør at jeg ikke kan ha de jobbene jeg er utdannet til som sosionom og sykepleier. Dette er et vanskelig tema, men jeg vil påpeke at jeg føler meg trygg. Jeg skulle absolutt vært sykdommen foruten, likevel var det den som ledet meg inn i noe nytt.

Hvis alle våger, så bærer vi Guds omsorg på jord.

Heidi tror på helbredelse, men orker ikke kjempe mot livet, som hun sier, men heller spille med. Hun skjønner at dette kan oppleves ulikt. Midt i smerte og sykdom har hun fått oppleve å holde på med noe av det hun elsker aller mest, å skrive fra hjertet.

– Ofte ser vi på begrensningene våre, men Gud gjør ikke det, iallfall opplever ikke jeg det slik. Sykdom hindrer ikke Gud i å bruke oss, mener hun. For Heidi, som for de fleste andre, griper dagen og tiden henne, og med tre små og en sykdom i hverdagen er det ikke mindre stridt, men Heidi sier det så vakkert slik:

Vi kan faktisk blomstre som kvinner i våre drømmer, midt i alt som ikke er planlagt.

Neste steg for Heidi er det å få formidlet mer muntlig. Hun synes det er tungt å skulle “selge seg selv”, og ikke minst er det tøft å sette en pris på det du leverer.

– En må jobbe mye for å få respons. Invitasjonene kommer ikke på rekke og rad. Men jeg opplever at Gud vil jeg skal ta mer initiativ, smiler hun. Det krever mye av meg, men jeg har landet på at dette vil jeg. Jeg kjenner også en økende trygghet på å sette en pris på mitt produkt, ellers er det ikke mulig å drive med det jeg gjør. Så, nå gjør Heidi det hun oppmuntrer deg som leser til å gjøre, å banke på en dør.

– Går det ikke så går det ikke. Janteloven kommer med en gang. Men jeg må leve mitt eget budskap, tross alt, jeg er her for å berøre hjerter. Og det handler ikke om hvor mange vi berører, men om hvem vi berører, mener hun. Den drømmen som et menneske bærer på kan favne hundre, eller tusener. Hvis alle våger, så bærer vi Guds omsorg på jord, sier Heidi idet vi pakker sammen for å gripe resten av våre liv.


Liker du det du leser i nettmagasinet VÅG og har lyst til å lese nye historier en gang i måneden? Da kan du bli abonnent. Les mer under fanen abonnement i menyen.

Written By
More from Tone Dalhaug Read More

3 Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *