Historiene er sterkere enn frykten

Kari i Aleppo i Syria. Foto: Privat.

Hun er absolutt ingen eventyrer, sier hun, og reisefeberen blir hun aldri kvitt. Likevel er det noe som drar redaktør i avisen Dagen, Kari Fure (50), til land de fleste av oss aldri ville tenke på å reise til. 

– Det startet for en del år siden i Kristiansand. Jeg skulle dekke en sak om et jubileum i organisasjonen Åpne Dører, som arbeider for å styrke og utruste forfulgte kristne rundt om i verden. Der ble jeg utfordret til å reise til noen av landene organisasjonen jobbet i og se situasjonen med egne øyne, men det hadde jeg overhodet ikke lyst til, minnes Kari.

På den tiden hadde Kari Fure små barn og hun syntes virkelig barna fortjente å ha en mor i mange år til. Kari så for seg det verst tenkelige. Likevel, kort tid etterpå satt hun på flyet til Usbekistan. Journalist Kari Fure var på sin første tur for å skrive historier om forfulgte kristne.

Fakta:

Kar Fure, 50 år.

Foto: Johanna Hundvin
Foto: Johanna Hundvin.

Gift og har fire sønner.

Hovedfag i sammenlignende politikk.

Hovedfag i sammenlignende politikk.

Redaktør i avisen Dagen.

Bøker: Medforfatter til «Kims paradis, folkets tragedie» Lunde forlag ( 2014) og  «Flukten fra Irak og Syria» Lunde forlag (2015)

HUSMOR PÅ SILKEVEIEN

Etterhvert har det blitt mange reportasjereiser, spesielt til land i Midtøsten, som Libanon, Syria og Irak, men hun glemmer aldri den første turen.

–  Jeg reiste via Kasakhstan til Usbekistan og hadde forberedt meg godt. Jeg var veldig klar over alt som kunne skje i disse områdene og var svært nervøs. På grunn av situasjonen i landet da, var alt veldig hemmelig.

På vei til flyplassen følte hun at hun gav fra seg all kontroll.

– Jeg husker jeg tenkte at slik må kyrne føle det på vei til slaktehuset, sier Kari som hadde hatt sommerjobb på et slakteri da hun var student. Hun ler av det nå , men det var alvor.

– Absolutt! Jeg hadde lært meg en setning som jeg skulle si til alle som spurte for mye og det var  «Jeg er en husmor som skal se på Silkeveien».

Hun minnes godt en hyggelig koreaner som så gjerne ville få igang en samtale, og det eneste Kari svarte var «husmor» og «Silkeveien».

– Koreaneren skjønte etterhvert at jeg ikke kunne si så mye. Selv trodde jeg at han var fra KGB eller noe sånt, ler hun. Det skulle vise seg at han faktisk var en kristen og han ble en velsignelse for meg på flyplassen og turen videre.

Det å se hvor tøft det var for de kristne ble for Kari livsforvandlende, og journalistikk rettet mot den forfulgte kirken ble henne spesialfelt.

«Da mannen min spurte meg hva jeg ønsket meg for det nye året, svarte jeg: Flybillett til Syria.»

VI VAR SÅ LIKE

Kari har alltid hatt et samfunnsengasjement og som barn minnes hun at rettferdighetssansen var sterk, ikke minst kunne hun bli svært opprørt av å se andre bli ertet. Med hovedfag i sammenlignende politikk vet hun godt hvor tett den politiske situasjonen i et land henger sammen med menneskerettigheter og religionsfrihet. Å møte den forfulgte kirke er krevende, men også styrkende for troen, mener hun.

– Man blir jo slått av det urettferdige i systemet. Mange mennesker vil landet sitt bare godt og så blir de behandlet så grusomt. Tortur og kirkeraid får store konsekvenser for familier, men det er også sterkt å møte kristne som bevarer troen gjennom dette. Det er disse historiene jeg leter etter. På spørsmål om hun ikke like godt kunne intervjuet de mange som kommer hit som flyktninger svarer Fure slik.

– Det er noe annet å møte de der de bor. På en reise til Syria i 2007 møtte jeg «Sara». Hun var en kristen flyktning fra Irak og enke med fire barn. Hun kunne like godt vært min venninne, for vi var så like, sier hun.

Enken «Sara» med sine fire barn flyktet fra Irak til Syria.
Enken «Sara» med sine fire barn flyktet fra Irak til Syria. Foto: Kari Fure.

I følge Fure var «Saras» situasjon et resultat av forholdene som utviklet seg etter Saddam Husseins fall. Det hersket lovløshet, de kristne ble ofre for mobb, milits og radikale religiøse grupper. Det var lukurativt å kidnappe dem fordi de ofte hadde god økonomi. Etterhvert ble de også forfulgt på grunn av troen. Fure ble grepet av historiene og ble bestemt på å reise tilbake.

– Da mannen min spurte meg hva jeg ønsket meg for det nye året, nyttårsaften 2008, svarte jeg at jeg ville dra tilbake til Syria. «Da synes jeg at du skal gjøre det», sa han.

MISJONSKVINNENE SOM FORBILDE

Tilbake til Syria dro hun. Ofte har Kari Fure fått hjelp av norske organisasjoner som har gode kontakter i de aktuelle landene hun reiser til. De ordner gjerne «fiksere», som hjelper journalister dit de skal. På sin andre tur til Syria reiste hun rundt på egen hånd, med en «fikser» som hun ikke kjente. Det syntes hun var litt modig. Er hun litt redd?

– Ja absolutt. Jeg har hørt mange som reiser slik som meg, som sier de ikke er redd for noe som helst, slik er det absolutt ikke for min del.

– Jeg får en ide, bestiller flybillett og når det nærmer seg gruer jeg meg vilt. Kvelden før er jeg helt syk av reisefeber. På den siste turen til Nord-Irak sa jeg til mannen min at han måtte stoppe meg, sier hun og ler godt.

Men idet Kari Fure setter seg på flyet er hun rolig og klar for oppdraget.

–  Da overtar driven til å få frem et viktig budskap. Viljen blir da sterkere enn frykten og det er absolutt ubehagelig, men nå kjenner jeg dette igjen og avslører frykten og velger å ikke la den styre meg.

Kari Fure tror viljen til å våge, på tross, av handler om mange ting, men en viktig inspirasjon for henne har hun fått av de mange flotte misjonskvinnene og nevner tantene sine som gode forbilder.

– De rettet alltid blikket utover. De bodde på Stadlandet og havet var nært. Verden var ikke så langt unna. Tantene mine var opptatt av både misjon og humanitært arbeid, både i nærområdet og langt utover Norges grenser. De var også forbilder når det gjaldt å ta utdanning og viste at det å være kvinne ikke trenger å være til hinder for noe som helst.

Fure må også nevne de mange modige, kvinnelige misjonærene Norge har. Tenk hva de våget, sier hun engasjert på telefon fra Bergen.

– Den lille reisefeberen min er jo bare «peanuts», ler hun, og nevner Monsen, Kyllingstad, Skau og flere.

KIRKEKLOKKENE ER STILLE

Kari Fure er akkurat ferdig med redaksjonsmøte i avisen Dagen og planlegger ny tur til Midtøsten. Om 14 dager sitter hun igjen på flyet, denne gangen til Libanon.

– Jeg skal se hvordan det er gått med de som er fordrevet av IS og som flyktet til Libanon. For mange er dette landet blitt et stoppested på veien. Presset er så stort i Libanon nå, med hele 2 millioner flyktninger, sier hun.

Fures erfaring er at mange ønsker å bli i sine hjemland, men det er så ustabilt og situasjonen endrer seg så fort.

– Mange har blitt jaget lenge og er slitne, sier Kari.

En kirke i Damaskus i 2007. Før krigen hadde de kristne relativt stor frihet.Foto: Kari Fure.
En kirke i Damaskus i 2007. Før krigen hadde de kristne relativt stor frihet. Foto: Kari Fure.

Det er tydelig at Kari Fure har et ønske om å gjøre en forskjell med sine historier, men hvorfor akkurat forfulgte kristne, det finnes jo så mye urettferdighet å gripe tak i.

– Jeg mener det er dramatisk at kristendommens røtter rives opp på denne måten. Vi mister deler av historien vår. Når  kirkeklokkene i Mosul står tause etter 1700 år er det vanskelig å finne et mer talende bilde på det som skjer i dette området av verden. Det bør berøre oss alle, sier journalisten engasjert.

I følge Fure er det ingen løsning i sikte for de forfulgte kristne i Syria og Irak i dag og avisen Dagen ønsker å være gode på å formidle disse historiene. Dermed blir det mange turer til Midtøsten for Kari og kofferten må stadig pakkes. Nye historier skal skrives og nart kommer reisefeberen snikende, men det vil hun tåle.

– Jeg lar meg ikke styre av den, selv om den er aldri så rasjonell. Tross alt, det er kun død fisk som flyter med strømmen, sier journalisten og redaktøren, Kari Fure, og siterer mottoet fra russekortet sitt.

Tips til deg med drømmer og kall.

1. Ha gode folk rundt deg som kan oppmuntre og gi mot. Omgi deg med støttende folk og ikke de som sår tvil om du kan klare det.

2. Få gode folk som ber for deg. Jeg har følt meg veldig ivaretatt på reise pga forbedere.

3. Ta en bestemmelse. Finn det som er sterkere enn frykten. For min del er det historiene.

Written By
More from Tone Dalhaug Read More

2 Comments

  • Hei Tone
    Så bra at du fikk snakke med Kari Furre Jeg leste boka Flukten fra Syria i sommer og ble vrldig berørt av den Mye mer takknemlig over å få bo i et land uten krig .
    Mathilde kjenner jeg Så det var morsomt innslag .
    Takk for Våg magasin
    Klem f Kari Stangebye

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *