«Hvis du ønsker en sterkere tro på Gud, så kom til landet. Det gjør noe med din tro å gå på eldgamle stier og sette foten på støvete steiner nettopp i dette landet», sier Ann-Helen Pettersen Lindhjem.

Gjestfriheten er romslig i Kalani gaten 26 i Mevaseret Zion. Her har den norske pinsebevegelsen sitt hus hvor ansatte og volontører bor. Morten og Ann-Helen Lindhjem er bestyrerpar for pinsebevegelsens arbeid i Israel. Her hjelper de til med praktisk arbeid i kommunen, i barnehager og på et mentalsykehus. Stedet ligger akkurat i et krysningspunkt mellom Judea, Samaria og Jerusalem. Morten tar nettmagasinet Våg med til et utsiktspunkt og forteller engasjert om betydningen av dette strategiske området.

– Mevaseret Zion betyr Zions gledesbud og det er stort å få være med å bringe nettopp det til jødene, gledesbudet, sier Morten.

– Jesus befalte oss jo å være vitner til jordens ende og akkurat det har de kristne vært flinke til, men kanskje har vi glemt kjernen og utgangspunktet for det hele, Jerusalem, Judea og Samaria, sier han engasjert. Lindhjem mener huset til den norske pinsebevegelsen ligger svært strategisk til, kanskje uten at man har vært klar over det.

– Dette området er jo selve hjerte av det bibelske Israel hvor jødene bodde, i dag mest omtalt som Vestbredden. Morten Lindhjem tror det åpnes et ny dimensjon når man kommer til landet Israel.

– Jeg opplever at det er som å gå fra 2D til 3D briller. Du kopler troen, Bibelen og landet, sier han engasjert.

Åndelig møtepunkt.

Mevaseret Zion, Jerusalem. Foto: Tone Dalhaug.

Fredet naturreservat, står det på et skilt i nærheten. Ann-Helen viser vei på gamle stier og ser for seg at her har noen av Bibelens helter vandret. Spor etter gammel bebyggelse med gjengrodde vingårder står i kontrast til det moderne Jerusalem som ses i enden av juvet.

– Det setter seg i ryggmargen å komme hit, sier Ann-Helen, mens hun peker utover det fredede landskapet. I noen huler som ses i det fjerne kan man skimte noen ortodokse jøder, som ber. De er lette å gjenkjenne i sine karakteristiske klær. Ann-Helen fortsetter engasjert å fortelle.

– Mange mennesker i dag har ikke øye for Bibelens land, mener hun og legger til at hun opplever landet som et åndelig møtepunkt, et sted hvor himmel og jord møtes.

– Tenk, her skal Jesus komme tilbake. Nok en gang skal Gud vise hvem han er og vi er så heldige å få gå på de stedene Jesus vandret, sier hun mens vi går videre nedover juvet med Jerusalem i sikte.

Å velge fra øverste hylle.

For Morten og Ann-Helen var det å bestemme seg for å jobbe i Israel en periode et veldig konkret kall. De opplever at de har valgt fra øverste hylle.

– Vi satt i stuen vår med en kaffekopp en sommerdag i Larvik og tenkte på hva vi ville gjøre om vi skulle velge helt fritt. Det var en ny fase i livet, sier Ann-Helen. Morten legger til at det er mye spennende man kan gjøre gjennom et liv, men så kommer man til et punkt hvor man kjenner mer på hva som gir mening.

– Vi begynte å eliminere bort og valgte fra øverste hylle. Det var ingen tvil, vi ville til Israel. Morten og Ann-Helen opplever at de gjennom praktisk arbeid kan få være med å velsigne landet.

– Det har skjedd mye urettferdig mot jødene opp gjennom historien og dette er også en måte å si unnskyld på og vise vår støtteerklæring, sier Morten.

 Trusler om krig.

Det er ingen tvil om at Lindhjem ekteparet har et sterkt kjærlighetsforhold til landet Israel. De kjenner også godt til den israelsk/palestinske konflikten og har satt seg grundig inn i den. På spørsmål om hva de tenker om at ikke alle klarer å kjenne seg igjen i dette kjærlighetsforholdet har de mange tanker, men kanskje det viktigste slik de ser det er å komme til landet selv.

– Kom å gå rett uti marka her, så ser du stedene hvor profetene vandret. Det er en forpliktelse vi har, til å undersøke dette nøye og se det fra ulike perspektiv. Kom til Israel å se selv. Jeg tror det vil gjøre noe med alle, uansett hva slags forhold man har til landet i dag, sier Ann-Helen engasjert.

I snart ett år har ekteparet Lindhjem og deres yngste datter bodd i Israel. De har blitt vant til ulike trusler og rykter om krig. Selv om det er økt sjanse for en krig med Iran i nærmeste fremtid er de ikke redde.

– Det er alltid trusler i luften når det gjelder Israel og man blir faktisk vant til det etterhvert. Som oftest er truslene tomme og bare ment for å skape frykt hos israelerne, men også hos resten av verden. Dette er urettferdig og vi ønsker å støtte israelere når de opplever slik urettferdighet, sier Morten. Familien føler seg veldig trygge i Israel, samtidig overgir de liva sine til Gud ved å reise slik.

– Vi opplever at vi har fått en fred som overgår all forstand ved å jobbe her. Vi følger med og vurderer hele tiden, men vi er absolutt ikke redde. I Jerusalem nyter man livet. Og det er innbyggerne også flinke til.

Døråpnere.

Ann-Helen og Morten ønsker varmt velkommen til Mevaseret. Foto: Tone Dalhaug.

Ann-Helen og Morten minnes godt deres første tur til Israel. En vennefamilie inviterte dem med og brukte av sin tid til å vise dem rundt.

– Vi dro på tur hele storfamilien og fikk en sterkere tro etter turen. Vi gjenkjente også noe av våre egne erfaringer i andre som hadde vært i Israel og det er som om dette universet med å forstå Gud utvides mer og mer jo lenger vi er her. Slik ønsker de selv å være et redskap og en døråpner for andre.

– Her kan du nyte Middelhavet, drikke kaffe på eksotiske steder. Handle noe fint og samtidig vandre på hellig grunn. Ekteparet Lindhjem tror på det å ta med barna til Israel og la de få en dypere forståelse av Bibelens land. Turismen temmer også konflikten, mener de.

– Både arabere og jøder, kristne og muslimer ønsker turister hit. Turistene går på en måte imellom konflikten, sier Morten. I dagliglivet omgås ekteparet både arabere og jøder og Morten jobber til daglig sammen med arabere på sykehuset. Han opplever det både fredelig og berikende.

– Der er det fred og fordragelighet og livet er normalt. Araberne i Israel har det beste livet av alle araberne i hele Midtøsten, mener han og nevner rettferdig lønn, trosfrihet, åpenhet for ulik legning. Lindhjems erfaring er at arabere og jøder i Israel jobber side om side.

– Slik er det også på min egen arbeidsplass. Det er spøk og latter og det fungerer som en hvilken som helst normal arbeidsplass, sier han.

Flyter dødmann.

Å snakke om å ofre er kanskje ikke det som typisk kjennetegner selvrealiseringens tidsalder, men ekteparet Lindhjem er åpne på at offer også kan være en del av det å følge en drøm, eller et kall. De legger ikke skjul på at det har kostet å flytte til Israel, men da tenker de ikke først og fremst på økonomi eller at de sa opp faste jobber.

– Vi er utrolig glade i storfamilien og har veldig god kontakt med alle søsken på begge sider, sier Ann-Helen. Vi er heller ikke vant til å være borte fra familien i særlig grad. Det å reise fra de to eldste barna som studerer og har egen familie var tøft, kanskje spesielt for yngstedatteren Julianne på 13 år, som går på skole i Jerusalem.

– Nå er vi jo heldige å få reise hjem hver sommer og familien kommer på besøk hit, men jeg personlig kjenner at dette er tøft. Jeg savner å dele inntrykkene og hverdagen med våre nærmeste og ved hver avskjed flyter jeg dødmann, sier Ann-Helen og forklarer.

– Da ligger jeg på bølgene og flyter. Hun smiler. Det er Jesus som gjør det mulig. Begynner jeg å kave, så går jeg under. Det hjelper godt å minnes at mine barn og min familie er først og fremst Guds sine, ikke mine, sier hun.

Blir ikke ferdige med Israel.

Jerusalem. Foto: Tone Dalhaug

Tilbake fra tur sitter vi godt i sofaen i ekteparet Lindhjem sitt nye hjem. Utsikten mot Jerusalem er upåklagelig. På en høyde ligger byen så stolt og glitrer som gull gjennom natten, og om dagen lyser den opp med sine hvitmalte murhus mot en klar, blå himmel. Morten og Ann-Helen er skjønt enige om en ting. Ved livets slutt vil de ikke angre på at de ikke brukte tid på det som virkelig betyr noe.

– Det du velger å bruke tiden din på i dette livet griper deg fullt og helt. Da var det viktig for oss å bruke tid på det vi synes er viktigst, og akkurat nå er det å være her, sier Morten. Ann-Helen nikker. Når de tre årene i NPAI er over, så er det likevel ikke over med engasjementet for Israel.

– Vi er veldig tilstede her og nå, men ønsker å gjøre noe videre i forhold til Israel, selv om vi ikke bor her fast. De forteller begge at de har en drøm om å finne et sted hvor de kan ta imot mange besøkende og kanskje spesielt ungdomsgrupper, men akkurat nå har de landet godt der de er. Ekteparet Lindhjem tror på en Gud som gir de alt de trenger og da ønsker de å våge å gå på det som brenner.

Fakta: Morten Lindhjem (49) og Ann-Helen Pettersen Lindhjem(46).

  • Bestyrerpar for den norske pinsebevegelsens arbeid i Israel (NPAI)
  • Praktisk og sosialt arbeid og engasjement blant eldre, i barnehage og på et mentalsykehus for barn og unge.
  • Ansvar for volontører som hjelper til i kortere perioder.
  • NPAI sin hjemmeside: www.npai-pym.no

FÅ GRATIS ARTIKKEL HVER MÅNED. Dersom du ikke allerede får en GRATIS artikkel rett i din innboks hver måned så kan du enkelt legge igjen navn og epost i skjemaet her så sender jeg deg inspirasjon og artikler straks det er noe nytt.

Vil du gi en gave til Våg? Det gjør det mulig å skrive flere historier om hva Gud gjør i denne tid gjennom mennesker som er modige og går på den drømmen han har gitt dem. Vipps til 123652.

Legg inn en kommentar